It’s written in the egde of my heart

Vannet på bussrutene

Dagen hadde vært lang og endelig kunnen hun sette seg ned på bussen. Samle tankene og nervene før det hele begynte på nytt. Hun lente hodet mot det kalde vinduet. Vannet strømmet ned fra toppen og ned. Å kunne ta på det uten å bli våt fasinerte henne. Vinduet fikk hodet hennes til å riste hver gang bussen gav gass. Hun likte seg på bussen, hun likte å sitte der helt alene, men samtidig sammen med en haug av folk, sette musikken i ørene og koble fullstendig ut fra den stressende, tragiske verden hun ellers måtte kave seg gjennom. Hun kunne studere menneskene eller se på den triste naturen på andre siden av det kalde vinduet, som meter etter meter passerte bussen. Sokkene hennes var kliss våte, det drypte fra håret hennes. Luen lå over sekken hennes i setet ved siden av. Det var slitsomt når bussen var stappfull, når det rød lyset lyste gang etter gang og folk kavet seg ut og inn. Hun ville bare være alene, nå. Hun ville sitte på bussen hele kvelden, alene. Med musikk på ørene og våte lår. De ville snart tørket med mindre bussen snart var fremme og hun måtte kave seg av som alle de andre og spasere ut i regnet igjen. Hun pustet tyngre og tyngre jo nærmere bussen bragte henne. Hun ville bare bli sittende. Tørke og være trygg. Hun kjente seg igjen, og visste at hun måtte trykke på den rød knappen. Hun puttet luen ned i sekken, tok på seg skoene, løftet opp sekken og løftet armen opp for å strekke seg etter knappen.

Stopp, bussen stoppet og dørene åpnet seg, hun reiste seg og musikken ble lavere da den ene ørepluggen datt ut. Hun hørte plutselig alle lydene rundt seg, latteren, stemmene og bussens surr. Hun gikk ned trappetrinnene og tråkket ned i vannet på bakken. Det var kaldt og regnet flommet i små elver på veien. Hun pustet igjen tungt, stoppet, akkurat som bussen hadde gjort. Hun stod helt stille i regnet. 500 meter, så var hun der. 500 meter så var hun fremme. Hun ble stående i regnet, sukket og så i husets retning. Hun ville ikke, hun bare orket ikke. En følelse strømmet gjennom kroppen hennes og noe fortalte henne at det var spenning, nervene. Håret dryppte, sokkene ble våtere og våtere, men alikevel ville hun heller bli stående enn å gå de 500 meterene. Hun kunne ønske det stoppet en bil foran henne og at noen kunne ta henne med seg. Hun puttet inn ørepluggen igjen og ristet på hodet før hun tok frem luen og tok den på. Den var gjennomvåt. Hun hørte ikke bilene som kjørte forbi, hun kunne bare se dem og kjenne vannet de spurtet mot henne. Det var på tidspunkt som dette hun ønsket at lufta var tørr og gresset tørt og varmt, så hun bare kunne gå opp til stedet hvor hun pleide å ligge om sommeren, når hun ikke ville være noe annet sted. Når hun bare ville være for seg selv. Rømme bort fra alt.

Hun spaserte sakte opp trappene, tok frem nøkkelen for og låse opp, da hun skulle stikke den inn i nøkkelhullet la hun merke til at døren var ulåst. Hun visste at huset ikke var tomt, hun visste ikke hva som ventet henne, det visste hun aldri. Det ødelagte henne. Det rev inni henne. Det gjorde henne svimmel, det vrengte magen hennes og fikk hene til å ville snu og løpe. Hun lukket døren bak seg og gikk inn i gangen, tok av seg de våte skoene og sokkene, hang av seg jakken og den våte luen. Det var stille, helt stille. Men den ulåste døren fortalte henne at han var her. I hvilken tilstand ante hun derimot ikke. Usikkerheten ga henne en frysning og enda en gang visste hun at hun kunne finne han liggende på gulvet, hengene i taket eller sittende på baderumsgulvet. Hun gikk inn på kjøkkenet, det var tomt, hun gikk inn i stuen. Der, der satt han, han snudde seg mot henne. Hun klarte ikke si noe, hun klarte ikke få ut et ord. Han smilte til henne og en skjelvende stemme sa ” Er du så tidlig hjemme, ja”.