All the things you do

Noen dager kan jeg få lyst til å bare gjemme meg. Men så går det opp for meg at tiden flyr forbi og det føles ut som at tiden er knapp. Så knapp at jeg går glipp av noe ved hvert eneste valg jeg tar. Uansett hva jeg velger å gjøre, vet jeg med meg selv at jeg kunne gjort noe helt annet og vet dermed at jeg går glipp av noe. Er det slik at tiden får fortere og fortere? Noen ganger hater jeg tiden, den skremmer meg.

Noen forstår seg ikke på omverden i den grad de burde gjøre. De forstår ikke at man må gi for å få. Jeg vil få jeg også og bare være lykkelig av det. Bare være der, sammen. Kjenne at det er sommer og bare være der.

Just word, thoughts and crap

Jeg kan velge å skrive, velge å ytre tankene mine. Vrenge dem ut så alle kan lese dem. Gjøre det åpenlyst hvordan jeg egentlig har det og hva jeg egentlig tenker. Jeg kan velge å la andre lese meg, som en åpen bok og i det neste sekund risikere å gå ned gaten mens en eller annen ser på meg og vet hva jeg tenker. Ikke i form av tankelesing såklart, men i den formen av at jeg utbreier tankene mine frivillig.

Er dette noe som vil komme meg til gode, eller til vonde? Det at alle andre vet hva jeg tenker. Altså, jeg er villig jeg, til å ytre tankene mine, om det skulle komme til goder for meg selv. Om noen skulle like det de leser og kanskje tenke selv, kanskje lære av det. Lære å forstå og kanksje skifte diverse meninger og synspunkt de har fra før. Om tankene mine skulle være så interresante at en person faktisk tenker anderledes i det de leser tankene mine, vil jeg påstå at jeg har oppnådd noe. Men så var det der problemet lå, i om det er noe poeng. Det kalles vel poesi, gjør det ikke? Kanskje jeg skal vise frem min poetiske side igjen, bare litt.

Nå som sommeren faktisk talt er tilbake og livet er fint, kunne tankene mine i det minste kanskje være oppmuntrende. Jeg kunne lagt ut om hvor vakkert alt et og hvor fantastisk jorda egentlig er, men at alle bare ikke gidder å se etter å legge merke til det. Jeg kan skildre og beskrive dag for dag. Det ville ikke gjort meg noe. Jeg kan begynne å skrive eventyr, en biografi. Jeg kan ytret mine meninger om samfunnspolitikk, noe som ikke vil bli noen suksess, eller jeg kan dele mine mange irritasjons momenter. Eller kanskje skrive en novelle, kanskje til og med en bok. Jeg kan skrive og skrive.

Jeg skal kjøpe meg en svart dagbok, hvor jeg kan gjøre dette, uten å bekymre meg for om noen klarer å tolke alle tankene mine, analysere dem og dermed komme frem til konklusjoner som vil vise seg å være mistolkede. Ja, jeg skal kjøpe meg en bok. Legge meg i den digre, gule engen og bare skrive. Ta pauser hvor jeg bare nyter at jeg er tilstede på jorda. Kanskje boka en gang blir funnet, lest og forstått. Likt og kanskje til og med beundret.

No one ever said, it would be this hard

Det kan virke som om trærene og gresset har blitt grønt i løpet av den regnfulle natten.

I dag er en slik dag når alt rundt meg er tåkete og uklart. Det er tungt å løfte hodet høyt og alle lyder høres i slow motion. Foran meg står læreren og skriver tall etter tall på den grønne tavla. Men alt jeg klarer å tenke på er langt fra tall og matematiske beregninger. Jeg prøver å la vær, men det går ikke.

Noen timer etter, og jeg er hjemme under et ullpledd etter en kald kjøretur. Jeg ble våtere og våtere i det regnet øste ned over meg. Våtere og mer og mer bevisst på hva som skjer. Musikken, de blandene følelsene, tvilen og usikkerheten, ble alt for mye. Noen ganger vet man ikke hva man vil og hva som er det beste. Det er vanskelig å ta standpunkt og man går rundt og lurer og tviler. Men i visse øyeblikk kunne man ikke følt seg mer sikker. De øyeblikkene er noen av de beste. De øyeblikkene hvor man ikke kunne tenke seg noe anderledes. Øyeblikk hvor man føler seg sikker og trygg.

Jeg føler meg både utrygg og trygg på samme tid. Jeg prøver å la øyeblikkene bestemme. Jeg prøver å leve i dem og la dem føre meg dit det er meningen at jeg skal.

Ingenting i livet er sikkert, ingenting er ment for å være. Ting bare faller sammen og blir slik de blir. Det finnes ingen oppskrift på et liv. Hver enkelt liv har alltid en mening og en forklaring, men ingen oppskrift. Du lager deg kanskje oppskrifter, du er kanskje den typen. Men du vet selv at før eller siden vil det falle inn ingredienser du aldri ville tenkt på å blande inn. En Ingrediens som gjør det hele enda mer komplisert og usikkert. Noe vil kanskje tyde på at den er feil og ikke vil passe inn. Men hvem vet, kanskje akkurat den ingrediensen er med på å gjøre livet ditt bedre.

Enten det eller så forsvinner den i blandingen av alle de andre.

Not to do, or to do

Da hun hørte lydene, visste hun at det var på tide. Hun stilte seg inntil den harde veggen. Vinden var kald og i det den berørte de bare føttene hennes kunne hun kjenne hårene på armene reise seg.

Hun var ikke redd, på et slikt vis at hun følte for å forlate veggen, men hun følte en viss redsel. En redsel som gjorde at hun ikke kunne forstå hensikten med det hele. Hvorfor være redd?

Hun hadde jo alltid pleid å stå der, med bare føtter, avslappet, henslengt på et vis, oppetter veggen. Ingen hadde noengang fortalt henne disse tingene før. Tingene hun nå hadde fått vite. De gjorde noe med henne, de gjorde at hun kjente en enorm lyst strømme gjennom hele kroppen. En lyst til å ta et standpunkt. Stoppe eller fortsette.

Dette var ikke nok for henne. Det ville aldri bli nok.

Tar hun feil?

He starred at her and took her hand

Et liv har så utrolig mange faser. Å se tilbake på et liv er noe av det vakreste og mest fasinerende jeg vet om.

Med Beatles på ørene, rotet jeg i skuffene etter bilder av mamma. Jeg fant et beige album dekorert med gullblomster. Åpnet det og oppdagde at det var albumet fra mamma og pappas bryllup. Et bilde av da de stod mot hverandre med store smil om munnen gjorde det lett for meg å gjennomskue kjærligheten mellom dem. Jeg så hvordan lykken lyste over hele dem. Å se bilder fra da de nettopp hadde møtt hverandre og var forelsket er fasinerende og gjør noe med meg. Og å se bilder fra når søskenene mine var små og de alle levde et liv uten å engang vite om meg. At de hadde et liv før jeg eksisterte og kanskje trodde at det bare ville bli dem resten av livet. At de var familien, ingen andre, ingen fler. Det er rart å se bilder av dem unge og dem små, det er rart å se meg selv liten.

Det er rart hvordan vi alle sammen vokser og forandrer oss. Hvordan et menneske blir eldre og eldre, hvordan håret blir tykkere, hvordan benene blir lengre, hvordan alt bare vokser og blir fulkomment før det deretter forfaller og blir gammelt. Hvordan hendene da blir rynkete og beina skrale. Hvordan øynene blir slitne og ryggen krok.

Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake i tid å få se og oppleve de stundene da de møttes. Da de kjørte ut i bilen hans, satt ved siden av hverandre og smilte og lo. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og se det. Høre hva de sa til hverandre og se hvordan de så på hverandre.

Tenk over hvor fasinerende hvert og ett liv egentlig er.

What are we gonna say when we stop laughing

Noen ganger er det vanskelig å forstå hva man vil.

Jeg kaller det usikkerhet.

 

Selv er jeg åpen som en bok, kanskje til tider vanskelig å lese, men sidene mine blar seg av seg selv og ordene er tydelige, det å sette dem sammen og forstå betydningen er koden. Men enkelte mennesker, er mer som en dagbok jeg hadde da jeg var liten. Med hengelås. En sånn hengelås som egentlig ikke behøvde noe nøkkel for å kunne åpnes, men likevel hørte det til en liten nøkkel. For å kunne lese ordene inni den, måtte man enten uten hemninger brutalt lirke hengelåsen opp, eller  finne nøkkelen og forsiktig låse den opp.

Jeg fant dagboken her forleden, jeg visste hvor den lå og hadde visst det lenge. Jeg fant nøkkelen og låste den forsiktig opp. Sidene var fylt med ubetydelige, men likevel nydelige settninger. Skjev og sjarmerende barneskrift. Store og små bokstaver om hverandre i skjeve linjer. Litt vanskelig å lese men når du først forstår finnes det ikke noe som er mer sjarmerende. Akkurat som enkelte mennesker. De er vanskelige å lese og det tar litt tid å lese settningene og forstå dem, men når man først gjør det er det ofte de som er de aller beste.

 

Med en dose blandene følelser sitter jeg her igjen. Huset er tomt for øyeblikket. Akkurat nå er det hovedsaklig kun en ting jeg har lyst til å gjøre og lysten min både irriterer  og skremmer meg. Jeg snakker ikke om noe brutalt som selvmord, selvskading eller noe i den duren. Jeg snakker om noe som kun ville gledet.

Når jeg tenker meg grundig om, er jeg utrolig spandabel som ofrer tankene mine til fordel og underholdning for dere. Kanskje jeg bare skal begynne å skrive dikt i stedet og gi ut en dikt-bok eller kanskje jeg skal skrive en roman.

Er det noe poeng i disse ordene, liksom, typisk?

I need you so much closer

Liggende på magen i sengen, med hodet lent oppover beundrer jeg det hele. Månen som lyser opp himmelen, skyene som sakte flyr forbi og stjernene som pryder den svarte bakgrunnen. De hvite skyene gjør at jeg føler at jeg svever bortover nattehimmelen i følge med månen. Den lyser opp rommet mitt og lager et gult gjenskinn på husene nedenfor.

Ser du den, spør han. Orions belte er snuten, også om du ser for deg at de to stjernene under og en til høyre er potene dens. Jeg ser den rett ut av vinduet mitt, jeg har sett den siden jeg var 10 år gammel. Den er på en måte mitt tegn på hjem, uansett hvor i verden jeg enn måtte være.

Det jeg liker best med nattehimmelen, stjernene og månen er at det er en ting vi deler.

Time is a mystery to me

Det begynner å skremme meg, dette med tiden. Noen ganger når jeg ser på klokken og tenker tilbake går det opp for meg hvor fort den går. Hvor fort livet går. Jeg har begynt å forstå realiteten av “før man vet ordet av det er det hele over”. Før jeg får pustet fra meg har enda en dag fløyet forbi og blitt en del av fortiden. Det er da jeg angrer. Jeg angrer på ting jeg ikke gjør, ting jeg så virkelig skulle ha gjort men ikke får tid eller mulighet til. Si meg, har tiden fått så stor innvirkning på menneskenes liv at vi ikke får tid til å utføre det vi innerst inne ønsker?

For hvert år føler jeg at tiden spoles og går fortere. Hva om den faktisk gjør det? Eller om det bare er noe vi føler, men hvorfor føler vi dette?

En uløst gåte.

The moonlight shined upon us

Lyset fra månen lyste opp plenen foran meg. Den var ikke lenger hvit, men i nærheten av grønn på grunn av regnet  som plutselig hadde øst ned dagen før. Jeg løp over den, mens håret flagret i den kalde vinden.

Øynene mine var vid åpne, men det hele var samtidig en tanke uvirkelig. Omtrent som en drøm jeg føler jeg har drømt. Plutselig stoppet jeg opp, blant epletrærene. Jeg ristet på hodet, så bortover og kunne ikke annet enn å smile. Slang vesken på plass på ryggen igjen og løp den siste biten, før jeg stoppet igjen.

Jeg stod der, helt stille. Det samme gjorde han.

To know the feeling of liberation and relief

I’d do anything just to be there, just to get a minute to feel how it feels to be there. Not for very long, only about the time it takes to feel the wind blow my hair away from my sunburned shoulders, to hear the sound of the wide waves returning from the endless end, feel them wash the sand over my bare feets.  To get the sight of the uniqe light resting upon it, while every single step leads me further and further away from the actuality.

It feels like leaving, like closing my eyes, travelling  into another world. A world where everything’s peaceful and the sounds existists only of my feets hitting the warm sand, the guls flying above me in the blue sky and the waves hitting a rock or a human toe. All together making such a perfect harmony, exicting only by beauty and freedom. All alone, feeling the relief resting upon my shoulder while my eyes keep looking forward, wishing for something unusual to emerge. While my mind knows the possibility by heart, knowing that everything can happen. If I keep walking in the right direction wishes and dreams will come true and something unusual will rise above me. Not god, not light. Just some real skin and bone. A true human.

Walking the beach at summertime is just like leaving reality for something called neverland.

My eyes can’t look at you any other way

I måneskinnet stod hun der, med albuene lent inntil vindusruten, fortapt. Smerten inni henne overdøvet alle de gode følelsen dagen hadde bragt. Alt hun kunne føle var dette, som om hjertet sakte men sikkert ble gjort om til stein. Like sterkt som forelskelse, men det motsatte, likevel ikke hat. Noe enda værre.Hun dro hendene gjennom håret, hardt og lente hodet mot ruten, lukket øynene en stund før hun kikket opp mot den svarte himmelen. Hun pustet tungt og etterlot seg dogg på vinduet. Bildene fløy gjennom hodet hennes. Mens hun stod der var det som om alt  skjedde enda en gang. Hele livet, en gang til. Hun var fortapt, motløs.

Hun rettet seg opp i ryggen, tørket den trillende tåra bort med håndoverflaten og snudde seg og gikk mot sengen. La seg under dyna og ble liggende og stirre på månen.

Det skal ikke ødelegge henne, for hun er sterk.

With or without you

Etter at solen var borte og skyene igjen dekket himmelen og snøflakene dalte ned èn etter en gikk jeg der, i den hvite, tette skogen.

Det hele var på et vis mystisk. Jeg forundret meg over hvor forskjellig steder kan bli, hvor anderledes og ugjenkjennelige de plutselig kan være. Jeg hadde vært der før, en gang da alt var grønt og stammene på trærene ikke var dekket av mose. En slik dag hvor fuglekvitter kunne høres fra hver èn gren. En dag hvor vannet ikke var dekket av snø og is, men rant livlig nedover elven og gjorde det mulig for svanene og svømme inn mot land så vi kunne se på dem. Da engen var dekket av gule strå og hvite blomster og det å løpe med bare ben gjennom kilte mer enn noe annet.

Alt er annerledes nå, ugjenkjennelig, men likevel usansynlig vakkert.

Waves in the ocean, in the hair

As every day pass by, I keep thinking. Looking back to that time when everything was painless and all I did was smile. Everytime I walked the forest pat I was smiling, watching your name at my telephone screen. My dreams were made by mango cups, sunburned lips,  salty hair and blue eyes. The sun set every night and we traveled the roads together. With the window rolled down and the smiles on our faces. Laughing and getting safe. We never got safe.

The warm colors. The yellow shadows, the blue eyes, the red lips. The soft hands, the perfect kiss. Your hands slowly slide into my hair and my blond curles cought your fingers. The silent, peaceful music were playing in the background of our thoughts and wishes. Our moaning and giggling filled the car seets with love. New love. thrilling, unknown, unfelt love. On the other side of the windows the sun had already left a darker light, and it was drawing a shadow on the road infornt of us. The big waves in the ocean were struggling against the rocks. The gulls were screaming love songs, for us. The air was fresh and leaved a clear hint of spring in our noses. We were in love.

You’re the scent of an unfound bloom

Jeg vil ta på meg dongri shorts og blomstrete kjoler og danse rundt i den grønne engen oppenfor huset. Jeg vil løpe gjennom skogen barbent, stikke meg på barnåler. Jeg vil legge meg ned i den varme sanden og ligge og kikke opp mot skyene og høre bølgene i bakgrunnen. Jeg vil rynke på nesa mens jeg ser ut mot solen og nyser.

Jeg vil ha varme og grønt gress, ja.

You know the words to whisper

Det kan hende at han ikke hører deg. Kanskje han heller ikke ser deg, der du sitter i mørket. Lyset som gjør ham synlig lager et gjenskinn bortover det kalde gulvet. Gulvet du lengter etter å krysse. Men du tørr ikke. Du er fanget der, ved den andre veggen, på den andre siden. Dere sitter der.

Du vet at han hører deg, men du kan ikke høre ham. Alt du vet er hva han tenker. Du har alltid kunne vite det. Du har alltid kunnet lese tankene hans. Smertene, ropene  hans om hjelp. De tause skrikene. Du har aldri hørt dem, men du har sett dem og visst.

Hendene hans er hvite og foldes i hverandre over kneene. De kalde svake kneene. Den nakne, hvite kroppen, ser ut til å bli mer og mer utydelig. Det er som om han forsvinner. Forsvinner sakte fra virkeligheten, fra verden, fra rommet. Han forsvinner fra deg.

Alt du trenger å gjøre er og reise deg opp, gå barbent over det kalde gulvet, sette deg ned ved siden av han og løsne de kalde, follede hendene fra hverandre, ta dem i dine og hviske det i øret hans.

Du vet hvilke ord.

Because the sky is blue

Den er det. Vi ser det bare ikke lenger. Et tykt lag har gjemt den bort, et tykt lag gjør den sjernerende og uvirkelig. Uvirkelig på en måte jeg ikke liker. Den er tett og stengt, ikke lenger åpen og klar. Jeg savner den duse blåfargen. Jeg savner hvordan skyene danner tegninger og hvordan fuglene flyr rundt langt der oppe.

My eyes can’t look at you any other way

De kom ikke dryppende i dag, hverken fra meg eller det store grå. De har ikke kommet på en stund, men i noen øyeblikk hvor glimt fra fortiden synes i netthinnen føles de nærmere.

De store, sorte øynene og den vonde følelsen de tilfører magen min er uforklarelig. I det de kommer ut mellom de følelsesløse leppene, et etter et, biter de meg. I forhindring av at de er ikke-eksisterende. De føles ekte. Hvorfor bite i handa som mater deg?

Ordene som kommer ut i en skjelvende tone dannes uten noe bakgrunn, de bare kommer. Hver gang, skjelvende. Det er som om smertene har gjort sitt preg på stemmen. Stemmen som en gang var melodiøs og vakker. Øyene som en gang var dype og fulle av intet annet enn kjærlighet, er nå tomme. Hvorfor overse lykke?

På samme måte som de har blitt tømt, har den indre delen sakte men sikkert falmet bort, men aldri forsvunnet. Jeg håper hver dag, for meg selv at den blir større og sterkere av smerten den blir forutsatt. Hvorfor gi opp håpet?

Prendre la mer

J’aime la mer, la grande, les grandes vagues

 J’ai les cheveux ondulés naturels en été. C’est l’œuvre de l’ocean

Stars

Kom hit sa han..

Jeg er allerede der, se deg rundt. Jeg er solskinnet i håret ditt, jeg er skyggen på bakken. Jeg er hviskingen i vinden

Etter en hel uke har lyset i den kalde vinterluften kommett tilbake til normalt og  sola skinner inn gjennom gardinene foran vinduet, og lager skygger på sengen min. Boken ligger der sammen med den samkrøllede dynen. Dynen som holdt meg varm i hele natt. Musikken står på og nede kan jeg høre dem gå. Jeg sitter her, som alltid. Alt er det samme, ingen lidenskap, ingen smerte, ingenting.

Alt som er anderledes er tankene mine. Lyset, musikken, skrittene og stemmene som hver dag sier det samme er kanskje alltid der, men han er ikke. Det eneste som skiller dagene fra hverandre er tankene mine.

Stars- Brian Eno

Free falling

Jeg skulle ønske jeg hadde vinger, akkurat nå. Så jeg kunne ta på meg den blomstrete kjolen og fly av gårde. Duften av hvitveis skulle virvlet i luften som om det var det eneste jordkloden kunne puste. De grønne bladene skulle reise seg og blåklokkene spille en drømmende melodi. En melodi som fikk hvert eneste øye til å se. Se seg rundt og oppdage at det var på tide. Vinden skulle kilt dem under tærne og løftet på bena dems, regnet skulle føre dem dit.

Hva om alle kunne se, fly og møtes. Hva om alle forstod, forstod meningen. Meningen med det hele.

I stedet, mistet de sakte vingene, vinden stillnet og regnet samlet seg i skitne vannpytter på bakken.

This is the way I need to wake

How can we make it if we don’t even try?

Hver gang det kommer til synet, minner det meg om den gangen, hver eneste gang. Det blinker som om noe reflekterer mot det. Mot det, eller i motsatt retning. Ingen vet, ingen spør og ingen lurer. Men han gjorde. Det synes i dag og alt jeg tenker på er den gangen. Det skarpe lyset, rundingene det dannet, brisen i håret og rynkene i munnviken.

De flyr rundt på den blå himmelen, blant lyskrystaller og solstråler, alle sammen. Som om de prøver å fortelle oss noe. Eksisterer tiden?

Hva om du lot være å klø?

Du faller nok en eller flere ganger i løpet av livet. Du får kanskje ett skurbbsår eller to, du blør gjerne også. Du begynner å grine, tårene triller. Såret gjør vondt i begynnelsen, det er ekkelt og vemmelig. Du kan ikke fordra synet av det. Du får vondt når du ser på det og blir irritert på deg selv for å ha falt. Etterhvert begynner du å bli vandt med det, det begynner å leges og er ikke så ekkelt lenger. Det begynner å gro, får en roke over seg, et tynt lag med hud. Det gror, og begynner å klø, du klarer ikke tenke på noe annet. Du klør deg i sinne, klør deg til blods.  Blodet renner igjen og det er vemmelig. Du klarer enda en gang ikke synet av det.  Igjen begynner det å gro, du legger ikke merke til det, helt til den dagen det begynner å klø igjen. Du klør igjen og enda en gang gjør det vondt og blir synelig igjen.  Hva om du lot være å tenke på det, kanskje det ikke ville klø? Hva om du lot være å pirke, kanskje du ville slippe å blø igjen? Hva om du lot såret være, lot det gro, kanskje det da ville forsvinne en dag og du ville slippe å leve med arret resten av livet?

Hvert eneste steg du tar kan bli til en eneste stor feil, den kan styrke deg eller hjelpe deg  å falle. Det er dine valg, dine steg og ta.

Men si meg, glemmer du fortere ved å gjøre dette? Kommer du deg steget videre og forblir den bedre, eller gjør du det bare vanskeligere for deg selv og blir den dumme? Nemlig, det er det du gjør skjønner du. Du gjør det værre, du klør gang på gang. Du lager arret selv.  Du gjør det uforglemmelig og evigvarende. Vil du ikke glemme? Vil du ikke gå? Du visste så godt, du visste alltid. Du gjør ikke det lenger, du vet hverken hvorfor eller hva. Du kjenner ikke lenger, du aner ikke. Men jeg har glemt, jeg har gått steget, jeg er fremme nå. Gå du også.

Det er vel ikke så forferdelig vanskelig og la vær å klø? Glemme såret og se deg bedre for hvor du går i fremtiden?

Her fingetips were playing magic with the forest

Hun trengte ingen andre, hun var alikevel ikke alene. Hun hadde dem. De holdt henne med selvskap. Hvitmalingen på den lille gyngestolen var begynt å falme, det var antagelig regnet som hadde sørget for det. Likevel var den god og sitte i. Hun så opp mot den blå himmelen, rynket på nesa og lukket øyene. Hun hørte det, det kunne høres over hele skogen, lydene. Som om de sang, alle sang, alt sang. Hun løftet de små armene opp fra fanget og strakte dem opp mot det blå, som om hun så får seg at det ville bringe henne nærmere.

Her tearydreams

She shed her tears into a secret, she folded her fingers like an everlasting bound, slowly falling apart. The night made her calm and all she could think of was the beginning, not the end. The bluest light, the sounds, the music. It all made sense, in a wonderful kind of way. When she falls asleep her dreams will be safe, safe in the gift she got from him.

He lied his hands at my chin and suddendly we flew into the cloads

Skulle du noenganger ønske du kunne spole tiden tilbake? Ja, sier du det. Jeg også. Det vil alltid være smil du savner å se, settninger du lengter etter å høre eller følelser du trenger å kjenne.   

Akkurat nå er det et smil jeg vil se og en ubeskrivelig deilig følelse jeg lengter etter å føle, tenk. Det var det jeg ville si.

Squeaky swings and tall grass

The longest shadows ever cast , The water’s warm and children swim and we frolicked about in our summer skin. I don’t recall a single care, just greenery and humid air. Then Labor day came and went and we shed what was left of our summer skin. On the night you left I came over and we peeled the freckles from our shoulders. Our brand new coats so flushed and pink and I knew your heart I couldn’t win, cause the season’s change was a conduit, and we’d left our love in our summer skin.

This is what I need on a sunny day in July

En gammel blå antikk telefon, masker, en gammel gyngehest, antikk radio, smykker og brosjer, en teddybjørn, engle vinger, hatter, farmors gamle håndspeil, gammel sykkel med kurv, strå hatt, hvit sommerkjole med blonder og blomster, bukseseler, lakksko, slips, blonde korsett, blåstripet skjorte, en stol med fløyelputer, et lite søtt antikk bord, en trompet, en gammel stor amerikansk koffert, gamle bøker, flosshatt, søt liten tekanne, te-servise med blomster. Blonder gardiner, broderte puter, lampeskjerm i fløyel, fjær, gamle rulleskøyter, den lyseblå Vespaen min, en hvit katt, rundt undulatlbur, en undulat, to pene mennesker, et stort gammelt hus og en sommerdag.

The world has its ways to quite us down

I want to lay down in an endless curtain of intense feelings. That makes me cry, scream and smile, laugh. Making me tense. Turn my dreams upside down like a chinese book. Making me feel like a senseless mess and than on the other hand like a prinsess riding a big white horse. I want the curtain to blow me off my minds, making big waves that trows me up into the skies. I want the wind to hold me there, to blow me full of life. I want the whole world to see me. Flying between butterflies, birds and grey skies. Remove all my feelings, make me totally silent, close my eyes and make me dream.

This is how I feel sometimes when I’m lying in bed, trying to sleep.

Your name

This isn’t how I wanted things to be, oh to be

Med en følelse av at noe er gjort galt ser jeg fjærene fly rundt om i rommet. Alle de forskjellige fargene danner et lys, som ligner lyset som var og se i øynene hans, når han så på meg. Da jeg så inn i dem, visste jeg at dette var sant, men klarte ikke være der. Jeg var borte. Tankene mine var ett helt annet sted, i en annen verden. Overgitt til noe annet. Når solen danner et gult lys på himmelen før den går ned i havet, tenker jeg på han. Hver gang. Noen ganger forstår man at man kanskje ikke har gjort sitt. 

Jeg reiser meg fra sengen, går bort og lukker vinduet. Vinden stilner og fjærene faller stille og rolig ned mot bakken.